PREVENSJON

DET ER IKKE FANTASTISK AT P-PILLEN FINNES

av Marilen Hagland, sosiolog og student, publisert første gang 2011

Barn spiser visst p-piller som aldri før her i Norge.
Antallet jenter på pillen stiger fort, fordi foreldre ikke lenger har rett til å få beskjed når døtrene deres ønsker prevensjon. Derfor tar det helt av! Én av fjorten ungjenter i Finnmark går på pillen, i Hedmark har tallet steget med hele 30% de siste fem årene, og til sammen fikk nesten 5000 jenter i alderen 12 til 15 år reseptbelagte p-piller i 2009... Jepp.
Norske jenter under seksten går på p-piller.

Vi er i tjueårene, vi er studerende og vi er moderne jenter. Noen av oss er i faste forhold, andre er ikke. Noen av oss har sex ofte, andre har det sjeldnere. Venninnene mine og jeg er på forskjellige steder i livet, men én ting har vi, og de fleste andre jenter uansett til felles; vi setter alle pris på muligheten til å kunne kontrollere vår egen reproduksjon, og vi bruker/har brukt prevensjonsmidler enten fast, eller av og på.

Muligheten til å bestemme selv når vi ønsker å få barn, har vi hatt siden 1950-tallet. Da oppdaget forskeren John Rock at en kombinasjon av østrogen og progesteron kunne gi oss muligheten til å kontrollere vår egen fruktbarhet. Og kvinner verden over har priset seg lykkelige siden. Men kan det være at vi fortsatt, 50 år etter denne oppdagelsen, er så opptatt av å feire den friheten p-pillen har gitt oss - at vi glemmer hvor snevre prevensjonsmulighetene våre egentlig er?

Jeg har flere ganger snakket med venninner om hvor misfornøyde vi er med vårt eget valg av prevensjon. Noen er i langvarige forhold, og opplever at p-pillen gir dem mindre sexlyst. Andre er predisponert for depresjon og vil derfor ikke bruke pillen, eller er ikke i faste forhold og ønsker derfor ikke å innta kunstige hormoner daglig, samtidig som de behøver et godt prevensjonsmiddel de gangene de har sex. Alternativer som p-stav og p-sprøyte baserer seg like fullt på hormoner, og er derfor ikke noe alternativ, og spiral anbefales ikke for kvinner som ikke har født.

Min egen erfaring er at tilgjengelig prevensjon ofte føles problematisk å bruke. Jeg har opplevd å blø i større eller mindre grad i flere måneder i strekk, før jeg ble anbefalt å slutte med p-pillene, uten egentlig å bli gitt et godt alternativt prevensjonsforslag av legen min. For meg føles det litt som om vi tvinges til å velge mellom hormonene og enda dårligere alternativ.

De aller fleste jenter i tjueårene bruker prevensjon; enten fast eller av og til. Og de aller fleste jeg kjenner er til tider misfornøyd med sitt valg av prevensjon. Så hvorfor klager vi ikke? Skal det være sånn at vi fortsatt skal prise oss lykkelig fordi det finnes prevensjon,

50 år etter oppfinnelsen? Hvor lenge skal det ha vært tilgang, før vi kan begynne å kreve litt fremgang? Jo da, forskerne har endret litt på hormonnivåene, og de har også funnet nye måter vi kan innta disse hormonene på. Men hver eneste innovasjon på dette området har uansett basert seg på syntetiske hormoner! Og det er merkelig syns jeg, at det ikke har skjedd mer - siden de aller fleste kvinner strengt tatt benytter seg av tilgjengelig prevensjon på et eller annet tidspunkt i livet.

Ann Friedman skriver på websiden Good Health: «Virtually every woman in America (99 percent of us) will use some form of contraception in our lifetime. In the United States alone there are 62 million women of childbearing age, 70 percent of whom are sexually active but do not want children.

In other words, at least 43 million American women need birth control - and that's not even counting the men who sleep with them.» Hun påpeker også at 20% av kvinnene i USA ikke var fornøyd med den formen for prevensjon de selv brukte, og at gjennomsnittskvinnen prøver fire forskjellige typer prevensjon i løpet av livet. I tillegg, skriver hun, har flere undersøkelser vist, at selv p-piller med lave hormondoser trigger depresjon og minsker libido.

«Jeg syns jeg kunne fått muligheten til å velge å kontrollere min egen reproduksjon på en måte som passer meg. Og jeg syns det er på tide at vi krever det.»

Det er ingen tvil om at de kunstige hormonene ikke er optimale. Men for en kvinne å lete etter et ikke-hormonbasert prevensjonsvalg er likevel en ganske umulig søken. Hun vil fort oppdage at hennes feirede valgfrihet er blitt redusert til kondombruk, til å avstå fra sex når hun har eggløsning, eller til å leve i sølibat. Det finnes ikke noe egentlig godt alternativ. Selv om den mannlige prevensjonspillen lenge har vært hevdet å være «i utvikling» og «rett rundt hjørnet», har i alle fall jeg sluttet å tro dem.

Det er som Dr. Jonh Amory sa til CNN: «The male pill ́s been five to ten years away for the last 30 years.» 50% av befolkningen er potensielle kunder hos det farmasøytiske selskapet som klarer å produsere et prevensjonsmiddel vi kan bli fornøyd med, så hvorfor produseres det ikke?

Kan det virkelig være sånn, at det reproduktive systemet er så komplisert at den eneste mulige måten å kontrollere det på, ble funnet opp på 1950-tallet? Jeg tror ikke det. Jeg tror bare vi er blitt for vant til å skulle være fornøyde med det vi har. Vi har jo tross alt den unike muligheten til å kunne bestemme selv over vår egen kropp, over når vi ønsker å produsere barn. Og derfor tenker vi at vi ikke har noe å klage over. Men jeg syns ikke vi trenger å være så fornøyde lenger, 50 år etter. For jeg syns faktisk ikke det er helt strålende alt sammen. I 2011 syns jeg at jeg kunne hatt mer enn bare muligheten til å velge barn eller ikke barn. Jeg syns jeg kunne fått muligheten til å velge å kontrollere min egen reproduksjon på en måte som passer meg. Og jeg syns det er på tide at vi krever det. Det er nemlig ikke helt utrolig flott lenger, at p-pillen finnes. Den er old news, og nå vil jeg ha et bedre tilbud.

BARN OG PREVENSJONSPILLER

Barn spiser visst p-piller som aldri før her i Norge.
Antallet jenter på pillen stiger fort, fordi foreldre ikke lenger har rett til å få beskjed når døtrene deres ønsker prevensjon. Derfor tar det helt av! Én av fjorten ungjenter i Finnmark går på pillen, i Hedmark har tallet steget med hele 30% de siste fem årene, og til sammen fikk nesten 5000 jenter i alderen 12 til 15 år reseptbelagte p-piller i 2009... Jepp.
Norske jenter under seksten går på p-piller. (Den seksuelle lavalder er fremdeles 16 år i Norge jfr. Straffelovens §196.) Og hva så? Jeg forstår ikke hvorfor onde tunger vil ha det til at utdeling av prevensjon til seksuelt aktive jenter er en negativ ting? Jeg visste ikke at en p-pille resept var det samme som grønt lys for sex? Jeg har alltid tenkt at: først blir man seksuelt aktiv, så kommer ønsket om p-pillen... Så hvordan kan man da hevde at jenters pille-popping og seksuelle aktivitet går hånd i hånd? Man kan ikke det. Det går nemlig ikke an å påstå at det ikke finnes mange 12-15 år gamle jenter som er seksuelt aktive uten å beskytte seg mot uønskede graviditeter... Poenget blir dermed ikke å si at norske jenter har sex som aldri før. De beskytter seg bare bedre enn tidligere!

Seksuelt aktive jenter som er under seksten år har fått muligheten til å beskytte seg selv mot uønskede graviditeter, fordi de kan få utskrevet p-piller på resept uten å måtte fortelle det til sine foreldre.
Dette betyr bare at de kan ha beskyttet sex før de fyller seksten, ubeskyttet sex kan nemlig både gutter og jenter veldig lett ha, også før de fyller seksten, uten at foreldrene har noe mer kontroll. Man skulle tro at dette var et enkelt og greit poeng. Det burde ikke være vanskelig å forstå at bruk av p-piller ikke fører til seksuelt aktive barn, men at det er seksuelt aktive barn som fører til et behov for p-piller.

Noen mener: «Det er betenkelig at foreldre ikke blir informert om at barna deres får prevensjonsmidler. I praksis kan datteren din ha gått på p-piller fra hun var tolv år, og gjerne også tatt en abort.» Ja det er jo sånn, at vil man lage et problem, så klarer man å gjøre det.

Men jeg skjønner likevel ikke poenget med å lage et problem her, og jeg forstår ikke tankegangen bak argumentet. For er det ikke mer produktivt å tenke, at hvis tolv år gamle jenter likevel er seksuelt aktive, så er det bedre at de bruker prevensjonsmidler enn at de ikke gjør det? Kan man ikke også dra den så langt, at man faktisk burde berømme en tolv år gammel jente for at hun forstår konsekvensene av det å være seksuelt aktiv, og dermed beskytter seg selv? Og er ikke hele poenget med å la barn bruke p-piller, at vi skal slippe å

se barn som blir mødre, eller må gå gjennom en abort?
Det er likevel verdt å merke seg; det finnes fortsatt mennesker som setter likhetstegn mellom utagerende seksuell atferd og bruk av prevensjon. Hadde det enda vært så vel tenker jeg da, så hadde vi sluppet både spredning av kjønnssykdommer og graviditeter hos barn. At det er bedre at barna ikke er seksuelt aktive i det hele tatt får så være, her tenker jeg skadekontroll heller enn forbud. Har vi ikke fått bevist mange nok ganger at avholdenhet som prevensjonsmiddel ikke er en særlig vellykket strategi?
Er man seksuelt aktiv som barn eller ungdom, trenger man veiledning og prevensjon som beskyttelse.
Forbud lærer man ikke ansvar av.

KONDOMBRUK

De fleste har fått med seg at vi nordmenn er eksepsjonelt dårlige til å bruke kondom når vi har sex utenfor forholdets rammer. Av en eller annen grunn har vi glemt at kjønnssykdommer også smitter fra nordmann til nordmann, og at det ikke bare er i syden vi kan få herpes, kjønnsvorter og hva verre er...

Jeg vet at bruk av kondom for å forhindre kjønnssykdommer er både hennes og hans ansvar, men det jeg lurer på er hvorfor gutter overgir «makten» til oss jenter, når det kommer til graviditetsrisikoen ved tilfeldig sex? Jeg snakker om p-pillen, jentenes ansvarsområde. P-pillen er den vanligste formen for prevensjon for å forhindre uønsket graviditet. Vi tar den, hver morgen, for å kunne bestemme selv om vi vil bli gravide eller ikke. Vi tar aktivt ansvar, ved å huske å ta p-pillen... men betyr det at gutter ikke trenger å ta ansvar for å forhindre uønskede graviditeter? Jeg syns ikke det er helt riktig.

Se for deg et scenario: Hun og han går hjem sammen, han bruker (som vanlig) ikke kondom, men etterpå spør han; «du går på p-piller, ikke sant?» Jeg kaller ikke det å ta ansvar for sin egen seksualitet! Ikke bare betyr dette at han antar at hun tar det fulle ansvaret for ikke å bli gravid, men han utsetter også problematikken til etter samleiet, slik at hans rett til å beskytte seg selv mot en uønsket graviditet blir visket vekk. Etter samleie har du nemlig ikke noen rettigheter eller muligheter til å endre noe som gutt. Da er det opp til oss jenter å bestemme.

Ikke kom med argumenter som; «hun kan jo bare ta abort»

Når det viser seg at vi er Europas dårligste til å bruke kondom, må jeg bare spørre: Hvorfor ikke ta ansvar for egen seksualitet som gutt, før den potensielle skaden er gjort? Kondomet er deres beste beskytter, ikke bare mot kjønnssykdommer, men også mot graviditet.
Om hun ikke går på p-piller, om hun har glemt p-pillen den dagen, eller om hun egentlig har lyst til å bli gravid og derfor ikke går på p-piller... du kan ikke kontrollere det! Men du kan ta kontroll over ditt eget seksualliv, du kan bruke guttens p-pille; kondomet.

Og ikke kom med argumenter som; «hun kan jo bare ta abort».
For det er ikke mannen som må gjennomgå den fysisk og psykisk smertefulle aborten, og han har heller ingenting han skal ha sagt når det kommer til hennes bestemmelse om hvorvidt hun vil ta den aborten eller ikke. Han har ingen kontroll etter at graviditeten er et faktum. Men han har all makt og all rett til å ta ansvar for sin egen seksualitet før og under sexakten.
Poenget her er at prevensjon er begges ansvar. Det gjelder både beskyttelse mot kjønnssykdommer og beskyttelse mot uønskede graviditeter. Det er alt for lett å glemme at begge blir gravide, ikke bare hun.
Vil du ikke bli gravid? -Bruk kondom!